Hellas er et land med 2000 øyer. Det er bare en liten del av disse øyene som er bebodd. Jeg har lenge hvert fasinert av livet på de greske øyer. Det må være noe som drar meg dit. Landskapet er mange steder goldt og gråt. Men drar en til de rette stedene i Hellas om våren kan en oppleve en stor og fin blomsterprakt. Jeg pakket ryggsekken en lørdag i begynnelsen av juni og satte meg på flyet fra Vernes, med kurs for vulkanøya Santorini. Øya hvor de fleste postkortbildene er fotografert. Den ligger i øygruppa Kykladene. Det er her min reiseskildring starter.
Klokken har såvidt passert 11:30 og jeg sitter samens med to engelske karer i en taxi på vei ned til havna. Veien er svingete og bilen en Mersedes kjører fort. Det er om og gjøre å rekke så mange turer som mulig i løpet av en arbeidsdag.
Vell nede i havna og 10 euro fattigere går turen til nermeste billettkontor for å kjøpe billett med første ferge til Paros. Ferga Blue star Paros har avgang kl: 15:30. Jeg har god tid. Myser i noen butikker, før jeg går og setter meg på en taverna. Bestiller min første greske salat. Som jeg etter hvert skal innta mange av. Ser utover det asurblå havet og drikker cola. Den nye havna på Santorini eller Thira som den også kalles. er skitten med noen små butikker, tavernaer, billettkontorer, minibank, taxier, minibusser,mopeder og ett yrende folkeliv.
Ferga var en av de nyere båtene som trafikrer farvannene mellom øyene i Kykladene. Ble sittende på dekk. Leste bok, så på livet, tok noen bilder, myste mot de karrige og golde øyene. Med fergeulykken for noen år siden friskt i minnet er det fint å se at det har begynt å skje en utskifting av de gamle fergene. Billet systemet er nå endelig lagt over til data. Noe som gjør at det ikke blir solgt flere billetter en det anntall pasasjerer ferga er registrert for. Det var det ingen kontroll med tidligere. Det finnes flere ulike typer båter/ferger som trafikkerer den greska øyverden. Vanlige pssajer/bilferger, hurtigående ferger og noen typer hurtiggående katamaranbåter. Det er de vanlige passasjer/bilfergene som vi øyhoppere reiser med. De er billigst og bruker lengst tid mellom øyene. Noe som gjør at en får god tid til å studere omgivelsene under turen. På de lengre strekningene er det ikke uvanlig at passasjerene ruller ut soveposen på dekk, for å få seg noen timer med søvn.
Vell fremme i Parikia på Paros. Jeg går bortover havna med sekken på ryggen. Da blir jeg stoppet av en kar som tilbyr meg ett rom. Det koster 25 euro pr. natt. det har bad og balkong, tv og aerkonditioen er det også. På de fleste øyene er det vanlig at de som leier ut rom møter opp nede i havna når båtene annkommer, for å prøve å kapre seg noen overnattingsgjester. Rommene er somregel reine og de er utstyrt med sengetøy, håndkle og såpe ligger ofte på bade. Rommet kan ligge i ett lite familiedrevet hotell eller det kan være et lite rom i huset til en eldre dame. Det er vanlig at en må deponere passet sitt som en sikkerhet. Paros regnes av mange som øyloffernes hovedøy. Dette er en øy som de fleste øyhoppere besøker en eller anen gang på sin ferd i det greske øyriket. Dette forde det er gode fergeforbindelser til til mange av øyene i Kykladene herfra.
Å gå på en taverne/resturan i Hellas kan være lidt av en tålmodighetsprøve. Her må en bare finne seg i å vente. Grekerne er et rolig og avslappet folkeslag. Og det får en tydelig merke når en går ut for å spise. Kelnerne er raskt på pletten når de øyner at de kan få en ny gjest. Da iler de til for å gi deg menykarte og legger en papirduk på bordet. Personlig syns jeg den greske maten er veldig god. De bruker friske råvarer og tilbereder maten på en utsøkt måte. På noen mindre tavernaer har jeg sågar blidt tatt med inn på kjøkkenet for å velge mat fra grytene. Hvis jeg skal våge meg på å annbefale noen retter, må det bli gresk bondesalat (friske grønnsaker, fetaost, oregano, oliven og olivenolje) som jeg somregel spiser til lunsj hver dag. En annen rett som har falt i smak er den tradisjonelle mosakaen som er en god rett. Men min favoritt er nok grillet blekksprut.
Før jeg reiste spurte folk: blir det ikke langsomt å reise rundt for seg sjøl i tre uker. Til det måtte jeg bare si at det er lett å komme i kontakt med folk. Ta foreksempel den amerikanske damen som arbeidet i en liten butikk ved badestranden på Naxos. Hun hadde blidt med sin mann som var reist til Naxos for å sitte oppe i en liten landsby for å skrive en bok om USA og krigen i Irak. Som turlektyre hadd jeg tatt med en bok av forfatteren og NRK - journalisten Christsian Borch, Reiser i maktens grenseland. Det var en reiseskildring men også en politisk bok. Den tok for seg forholde palestinere - israelere, 11 september og forspillet til krigen i Irak. Med dete i bakhode ga jeg meg ut på en diskusjon om verdensproblemer med damen. Dette var tydeligvis noe som intereserte henne. Da jeg skulle se på klokken hade vi ståt i nesten 2 timer og prøvd å løse verdensproblemer. Vi var ikke enige om alt.
Det er mye rart en kan oppleve på slike turer. Som da jeg satt på en liten taverna i en bakgate på øya Tinos. Da kom en pelikan byksende ut av fiskehandlerens butikk og satte seg på en moped. Den var tydelig vant til å omgås mennesker. Da to jenter gikk bort for å klappe fuglen satt den helt stille.
Før jeg dro til Hellas hadde jeg ikke lagtopp en fulstendig reiserute. Jeg hadde bare bestemt at jeg skulle besøke Samos og Ikaria som jeg ikke hadde besøkt på noen av mine tidligere turer. Samos var en øy med hus som minte meg om de jeg hadde sett på bilder fra Venesia. De typiske greske husene med blå dører så jeg ikke der. Hovedgrunnen til at jeg ville til Samos var at det går dagsturer til Tyrkia fra Samos by. Vel framme i den tyrkiske havnebyen Kusadasi måtte vi legge igjenn passen i passkontrollen. Drosjene i Kusadasi var gule store amerikanere av eldre årgang. Som for eksempel en Chevrole Impala. Inne i de smale handlegatene/basarene, som minnet meg om basarene i Maroco og Israel, var selgerne pågående. Så det nesten var plagsomt. Jeg lot meg overtale til å bli med en teppeselger inn i butikken hans. Der var det rull på rull med fargesprakende kelimer. De var etter det selgeren sa knyttet av urbefolkningen som bor oppe i fjellene. Som vanlig når en kommer inn i en teppebutikk for å se på tepper kommer en hjelper med små glass fyldt med mintte. Jeg satt der og komenterte og prøvde å prute. Selgeren var ivrig og trode tydeligvis at jeg skule handle. Da han begynte å ane at jeg bare var der for å se og opplene, ble det letter å prute. Han fikk til slutt hjelperen til å pakke inn kelimen i en veske. Jeg måtte prøve å bære den. Han sa dete veier nesten ingen ting og er således lett å transportere. Teppet kunne selvsakt også sendes til Norge. Mesteparten av beløpet kunne jeg betale inn på hans konto når teppet ble levert hjemme i Norge. Jeg skulle ikke handle noe teppe. Derfor sa jeg at jeg måtte ut i solen for å tenke meg om. Selgeren sa et jeg måtte bestemme meg nå. Det var mange turister på utkikk etter billige kelim. Derfor var det ikke sikkert at teppet jeg ville ha var der om jeg kom tilbake. Teppet behøvde jeg ikke å ta med. Det kunne han lever på båten. Noen handel ble det ikke.
Mykonos er en vakker øy, med typisk gresk bebyggelse. Smale gater og hvite hus med blå dører og vinduer. Jeg leide ett rom på ett hotell som lå på en høyde ovenfor Mykonos by. Der var det fin utsikt over byen og havet. Mykonos by er turistifisert. Det meste dreier seg om å få penger ut av turistene. Her er det noen måneders sesong. Ellers ligger handelsvirksomheten i dvalemodus. Mange spesielt jentene kommer hit fra Aten for å arbeide.
Jeg står på hotelets terasse og ser ut utover det asurblå havet. Noen svensker sitter ved ett bord og spiller backgammon. Det gjør også mange eldre greske mannfolk, på landsbyenes små tavernaer og ozorier. Der kan en se dem sitte i timesvis, slurpe kaffe eller en ozo, mens de kaster terninger og flytter på brikkene.
Sitter en morgen nede ved taxi torget på Mykonos og studerer folkelivet. Det piper i taxitelefonen, som er montert bak en luke i muren. Taxiene kommer, laster inn folk og bagasje. For det meste turister. De små tre hjuls mopedeene haster av sted med dagens varer. Her kommer en dame med ett esel. Det henger tre kurver på hvær side av eselryggen. På vei in en av de smale gatene. roper hun noe. Det er "gresk" for meg. Antagelig noe om det hun selger fra kurvene.
Forberedelsene til en tur synes jeg er halve moroa. Å sitte heime i godstolen å studere kart, lese en god reishåndbok eller se på en av nettsidene som omhandler Hellas, er som reiseguru Jens A. Risnes sa under ett foredrag på en bokhandel i Trondheim for noen år siden: Å lese en god reisehåndbok er halve turen. Det er en uttalelse som jeg godt kan være enig i. Det er skrevet mange reisehåndbøker om Hellas. Etter å ha lest en del av dem har jeg kommet gfram at det er 3 bøker som det er hvert å nevne her. Jeg bruker bare dise bøkene. Den ene er Vilma guide`s Ø - luffa i Grekland. En svensk bok skrevet av Margareta Lindblad og Willy Westby. Den kom for noen år siden i revidert utgave. Riktignokk ikke av de nyeste, men fremdeles aktuell. The Rough Guide to The Greek Island er også en meget god bok. Den gis ut på ett av verdens beste reisebokforlag. Nemlig Rough Guides. En anen engels bok som en etter min mening ikke kan være foruten er Greek Island hopping eller "The Islands hopper`s bible" som den også kalles. Utgit av Thomas Cook Publising. Denne boken kommer i ny oppdatert utgave hvert år. Den inneholder detaljerte tabeller over fejetidene. Noe som er til stor hjelp når en skal planlegge en tur. Det finnes også gode nettsteder på norsk, hvor en kan få mye god og nyttig innformasjon. Bruk søkeordet
hellas så kommer de opp på skjermen.
Hva skal en putte i sekken? Er et spørsmåle jeg får fra folk som skal øy - loffe i Hellas. Så lite som mulig pleier jeg å svare. Eller for å si det som Antoin de Saint . Exupery:
den som vil ha en lykkelig reise, må ta med seg lite bagasje. Ryggsekken bør ikke hvere støree en 30 liter. Etter min erfaring er det ikke aktuelt å bruke anet enn en god tursekk, gjerne med avtagbar /dagstursekk. Den er fin å ha når en går til badestranden eller skal ut på en dagstur med lokalbussen. Det meste en trenger kan en kjøpe under veis. Så glemmer en noe, behøver ikke det være noe stort problem. JASASS!
